Advarsel: Denne posten handler om læreren. Det er nesten ikke bilder i innlegget…
Etter et lite betydelig innlegg, er det på tide å skrive innlegget jeg har tenkt på en stund, og som har ligget som utkast den siste uken.
19. september dukket det opp et blogginnlegg som var skrevet av læreren Elisabeth Dahl Larsen på bloggen hennes. Det handlet om læreren; pågangsmotet og innsatsen, iveren over andres læring og lykke, alt en lærer gjør for at elevene skal føle seg trygge, kjenne at noen bryr seg og hvordan en god lærer ofrer fritid og ledige stunder til å tenke på og legge planer for elevene sine. Jeg postet innlegget på Facebook da jeg synes det er viktig at flere leser dette.
“Ser du oss, …”, som Elisabeth skriver, blir etter hvert litt tungt å lese - tungt på en god måte. Det går opp for meg hva en god lærer er, eller kanskje mer presist; hva en mindre god lærer er.
Beskrivelsene i dette innlegget handler om en GOD lærer - en slik lærer som jeg husker resten av livet. Jeg har vært så heldig å ha slike lærere, og det er mennesker jeg har kontakt med den dag i dag.
Og her kommer kritikken og rosen:
Men jeg har også opplevd det motsatte. På videregående var det nesten “krise”. Jeg skjønte ikke hvorfor enkelte av lærerne ikke bare kunne gjøre jobben sin; komme til timene, undervise etter et godt opplegg, ha en gjennomtenkt undervisning. Jeg opplevede gode lærere på videregående også - det skal være sagt! Jeg hadde noen utrolig dyktige, kanskje overkvalifiserte lærere, men de blir dessverre stilt i skyggen når jeg nå snakker om de “kule” lærerne. Det var her, på videregående, jeg for første gang møtte på det virkelig motsatte av hva jeg hadde vært vant med. Her hoppet en lærer opp på kateteret og tok push-ups i timen (det var ikke en gymtime), underholdt, ropte og lo til elevenes begeistring. Læreren var mer opptatt av å få applaus og jubel fra ungdommene enn å prøve å undervise. Slik kan man vinne de minst lærevillige. “X er så kul altså”, var et typisk utsagn om disse lærerne, eller så fulgte bare en rå latter eller risting på hodet hver gang navnet på en håpløs lærer ble nevnt.
Det er så urettferdig overfor de virkelig flinke lærerne, som bloggen til Elisabeth handler om, at de mindre gode lærerne blir det som er naturlige å snakke om ved middagsbordet. Det er ikke sunt for læreryrket og lærere sitt omdømme.
“Ser du oss?” spør Elisabeth.
Ja, jeg ser og har sett dere!
Jeg ser læreren som tar rettingen på alvor (elevene har tross alt brukt mye tid), så det skulle bare mangle. Jeg ser deg som brenner for kunnskapsutveksling/vikling, som skaper undring og får elevene til å stå for sine egne meninger. Jeg ser deg som spør til elevenes argumenter sitter, du som får dem til å drøfte og du som bidrar til at læringen kan skje ved å ha et variert opplegg. Jeg ser deg som har respekt for andre og som blir respektert. Jeg ser deg som har tro nok på deg selv, og som virkelig mener noe med det å være lærer. Jeg ser deg som er et medmenneske som sier de rette ordene, som plastrer psykiske og fysiske sår, som snakker med mamma, pappa, stemamma og stepappa og kanskje flere? Du som tar i mot et gråtende sinn og som får vondt i magen av andres smerte. Jeg ser deg som hjelper, veileder og som fikser. Jeg ser deg som lurer frem et smil. Jeg ser deg. Jeg ser dere!
Jeg savner tiden fra og med barnehagen til og med høyere utdanning (med unntak av tiden på UIO). Jeg savner tiden fordi jeg hadde gode ansvarspersoner og lærere (og selvfølgelig medelever) rundt meg som gjorde tiden fin. Jeg husker tilbake på skolehverdagen hvor klasserommet føltes som klassen sitt, og bare denne klassen, hvor læreren kom forberedt til timen med et godt opplegg, la opp til skriftlig og muntlig arbeid og fikk elevene til å være i sentrum. Lærerne som har lagt igjen gode spor hos meg, er de som satt elevene foran alt annet, som brydde seg, ville mitt beste i forhold til læring, utfordret og fikk meg til å bryte noen grenser, viste stor kunnskap som han/hun klarte og videreformidle slik at det oppstod læring i mitt hode. Den som brydde seg. Dere vet hvem dere er.
Min drøm er å bli lærer, tror jeg, men jeg begynner aldri på lærerskolen. “Lærer” står alltid på søknaden min til samordna opptak hvert år, men jeg velger noe annet. Hva frykter jeg? Jo, jeg frykter lasset med administrative oppgaver: Samtaler med Bup, nup, sup, huff eller hva det heter, møter med foreldre som ikke skjønner at barnet har atferdsproblemer, opplegget for alle som skal ha særskilt tilpasset opplæring, alle diagnosene. Ja, for i dag er det ikke noe som heter umulig, urolig og vill. Det heter ADHD, ADD, lærevansker og andre ting med andre bokstavkombinasjoner. Alle skjemaene og andre administrerende ting som skal fylles ut. Slik jeg ser det, finnes det ikke lenger en “klasse” - ikke en slik klasse som jeg var så heldig å være en del av på grunnskolen. I den klassen hvor vi lærte å gange, lese, samarbeide, lytte, snakke, forstå, synse, analysere, drøfte og utvikle oss som mennesker.
Hvor blir det av disse lærerne som eleven respekterer, som foreldrene anerkjenner, som det aldri er noe tull med, og som får med seg hele klassen? Nå kan det virke som at det er enten eller. Den “kule” blir mislikt av de “smarte” elevene (hva er lov å skrive?) og likt/dyrket av de mindre smarte. Slik jeg opplever det er det stadig denne “kule” læreren som blir mer fremtredende, som det snakkes mest om og som det blir ledd mest av. Det viktigste er ikke å please urokråkene i en klasse, men å “mate” alle med kunnskap og møte dem med respekt.
Det er ikke enkelt, men en del av dere får det virkelig til! Jeg har sett og ser dere!
Takk til alle lærere som har betydd så mye for meg :)
